Sitkagranen ble introdusert til Norge for mer enn hundre år siden. Arten var lenge populær, men den er nå ikke lenger ønsket av myndighetene. Det er ikke lov å utplante arten i Norge uten spesiell tillatelse.
Opprinnelig kommer sitkagrana fra vestkysten av USA og Canada. De første utplantingene i Norge skjedde i Vest-Norge på slutten av 1800-tallet, først i Haugesundtraktene og Bergen.
Sitkagranen ble først og fremst benyttet som hogsttømmer. I tillegg til å trives godt ved kysten, vokser sitkagranen langt raskere og blir også langt større enn norsk gran. Sånn sett var granen perfekt for sitt bruk.
I tiårene etter andre verdenskrig foregikk det mye utplanting av sitkagran på Vestlandet. I perioden 1960-75 var utplantingen av sitkagran på sitt høyeste i Norge, og det ble plantet ut nesten 25 000 dekar hvert år. Det er nå totalt utplantet ca. 500 000 dekar med sitkagran i Norge. Brorparten av disse er plantet langs kysten i Nordland, Trøndelag, Møre og Romsdal, Vestland og Rogaland.
Trærne vokser raskt og kan sette kongler tidlig. Lav frøvekt gjør at muligheten for langdistansespredning er stor, noe som bidrar til vekst i bestandene og utvidelse av utbredelsesområdene.
Sitkagran har store greiner med kraftige barnåler som utestenger mesteparten av lyset ned til bakkenivå. Dette kan utkonkurrere stedegne arter som lever på bakken. Sitka kan også etablere seg i treløse landskap og de unike spredningsegenskapene gjør at avstanden mellom sårbare områder og sitkagranskog må være på flere kilometer for å hindre utrdydning av vernet natur. Lutzgran ser generelt ut til å foretrekke et kjøligere og fuktigere klima enn Sitka.
I følge Artsdatabanken vurderes Sitkagran og Lutzgran «til å medføre svært høy økologisk risiko som følge av stort invasjonspotensial og stor økologisk effekt». Trefadder planter derfor ikke disse treslagene, kun norske arter som f.eks. norsk gran, furu, bjørk, eik og bøk.
Les mer om ulike tretyper.
